Pål Kulø Lønseth, relativt nyansatt sjef for ØKOKRIM, har klare tanker om hvordan han skal lede det som i påtaleinstruksen er gitt navnet «Den sentrale enhet for etterforskning og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet».
– Politireformens intensjon er at vi skal ha politidistrikt med gode fagmiljø som er rustet til å møte dagens og morgendagens kriminalitetsutfordringer. De faglige forventningene til distriktene er jo allerede formulert når det gjelder økonomisaker. Jeg tror at vi også vil se tilsvarende forventninger formulert for miljøkrimsaker.
(…) man trenger vel ikke å se inn i en glasskule for å forstå at vi er nødt å bli bedre på etterretning og forebygging.
– For politiet er miljøkriminalitet faglig sentrert rundt særorganet ØKOKRIM og kanskje ikke så høyt prioritert i politidistriktene. Tror du dette kommer til å endres, slik at miljøkrimfaget blir viktigere og får en mer sentral plass i det ordinære politiarbeidet?
– Det viktige arbeidet vårt i denne sammenhengen blir å understøtte politidistriktene ved å gi faglig bistand på de områdene vi kan best. Her vil jeg understreke at det er kompetanse vi tilbyr, og ikke ressurser, som for eksempel et økt antall etterforskere i en straffesaksbehandling.
Vår bistandsfunksjon og vårt fagforvalteransvar vil nå, i større grad enn tidligere, bli synlig og viktig i denne bistandsprosessen.
Men vi er nødt til, tror jeg, i hvert fall i overskuelig fremtid, å ha tilstrekkelig kapasitet hos ØKOKRIM for å kunne etterforske enkelte typer saker som politidistriktene mangler den nødvendige kompetansen til å løse.
Selv når politireformen er gjennomført, tror jeg det er langt frem til at distriktene oppnår en tverrfaglighet med fagspesialister som for eksempel biologer og kjemikere i samme grad som oss.
Vi sliter jo nok med å bygge bærekraftige fagmiljøer her hos oss. Å få det til i distriktene, der de kanskje har bruk for spisskompetansen en gang hvert tredje eller fjerde år, er ikke realistisk, og det er vel ikke fornuftig heller.
– Tradisjonelt har politiet jobbet med miljøkrim-inalitet gjennom etterforskning av straffesaker. Du har nå trukket frem både forebygging og etterretning som praktiske tilnærminger til bekjempelse av miljøkriminalitet.
– Ja, jeg har jo gjort meg til talsmann for dette, og man trenger vel ikke å se inn i en glasskule for å forstå at vi er nødt å bli bedre på etterretning og forebygging.
Det er jo arbeidsmetoder som politiet benytter på mange saksfelt allerede, og som får stadig større omfang. Jeg tenker disse er høyst aktuelle også for arbeid med miljøsaker.
– Kan du utdype det?
– Jeg har jo også sagt at jeg synes vi i for stor grad agerer på informasjon som er bearbeidet av eksterne etater og institusjoner. Det skal vi absolutt gjøre av og til, men det er en fare dersom vi bare gjør det. Da risikerer vi å ikke se hele situasjonsbildet og de kanskje største truslene, dem vi er nødt til å avdekke gjennom eget etterretningsarbeid, understreker Lønseth og viser til at eksterne etater naturlig nok fokuserer på sitt eget ansvarsområde.
– Mener du at ØKOKRIM nærmest har virket som et etterforskningsorgan for tilsynsmyndighetene?
– Ja, på miljøsiden tror jeg det er en fare for at vi lett kan få den rollen, at vi jobber som tilsynsmyndighetenes forlengede strafferettslige hånd.
Men for all del, skyter Lønseth inn – vi skal ha et godt samarbeid med dem, det er helt nødvendig. Vi skal selvsagt ta saker derfra også, men jeg tror som nevnt vi er nødt til å bli bedre på etterretning. Det som forsterker behovet for etterretning ytterligere, er at det nå forventes at ulike forvaltningsmyndigheter i større grad benytter seg av sanksjoner i eget spor. Bildet som tegnes når tilsynsmyndighetene nå skal håndtere flere lovovertredelser selv, er at det er de alvorligste tingene som reserveres for forfølgning i straffesporet.
– Skal det være klare grenser for hva som skal gå i forvaltningssporet, og hva som skal behandles som en straffesak? Forvaltningsmyndigheten blir vel også målt på antall saker de behandler?
– Det å ha noen faste kriterier for hva som skal gå i forvaltningssporet, og hva som skal gå i straffesporet, tror jeg ikke er mulig, hverken for økonomi- eller miljøsaker.
Jeg tror vi må vurdere den enkelte sak konkret, riktignok innenfor avtalte rammer.
Pål Lønseth fremholder viktigheten av at forvaltningsmyndighetene og ØKOKRIM blir enige om en anmeldelsesinstruks, og viser til at ØKOKRIM og Politidirektoratet har vært i møte med Miljødirektoratet om nettopp dette.
– Vi må ha en dialog med blant annet Miljødirektoratet før de faktisk beslutter om de skal anmelde eller ikke. Miljødirektoratet har på sin side også vært klar på at det må være lovbruddets karakter og alvorlighet og ikke politiets kapasitet som avgjør om forhold anmeldes eller ikke.
Den innfallsvinkelen skjønner jeg, men samtidig er den ikke helt uproblematisk, sier Lønseth og trekker frem som et eksempel at vi mottar en sak vi ikke har kapasitet til å behandle, og som derfor blir returnert til forfølgning i sanksjonssporet jf. straffeprosessloven § 71 c.
Mitt poeng her er at vi bør ha en dialog med tilsynsmyndigheter som anmelder, før vi avgjør behandlingsspor og videre saksgang.
– Det har tidligere vært en tendens til at anmeldelsene fra tilsynsmyndighetene uteblir, og at det ikke er en etablert fremgangsmåte i forvaltningen å melde saker til politiet.
– Ja, ØKOKRIM har jo vært ute og påpekt at enkelte tilsyn svært sjelden anmelder brudd på regelverket de forvalter. De har da argumentert med at de heller ønsker å benytte seg av dialog for å lykkes best mulig med å oppnå forbedringer. Jeg skjønner for så vidt det synspunktet, men samtidig så … Lønseth gir seg selv en kunstpause før han fortsetter.
Hvis man inntar den holdningen, er det ikke noen reell straffetrussel i regelverket. Det er jo også en balansegang å gi seg ut på.
– Fiskerikriminaliteten har klatret stadig høyere opp på trusselvurderingen.
– Miljøkrimavdelingen har definert sitt ansvarsområde innen fiskerikriminaliteten til i praksis å omfatte saker som omhandler «rød fisk», og ikke «hvit fisk». Det vil si at vi har saker som involverer oppdrettsnæringen, men ikke tilfeller der fisk fanges på havet. Du har tatt til orde for å endre dette?
– Fiskerikriminaliteten har klatret stadig høyere opp på trusselvurderingen. Det omfatter både økonomisk kriminalitet, som for eks-empel skatt- og avgiftskriminalitet, i tillegg til ressurskriminalitet og forurensingskriminalitet.
I fiskerikriminaliteten kan disse ulike temaene være tett sammenvevd, og mitt poeng er at man bør opprette straffesaker der etterforskningen inkluderer alle disse aspektene. Da kan vi ikke fra et miljøkrimperspektiv avise saken fordi den ikke handler om rød fisk – sånn kan vi ikke stille oss. Vi må samarbeide på tvers, uavhengig av hvordan vi er organisert, og sørge for at det er ressurssatte etterforskningsteam som jobber med kriminaliteten, uavhengig av fiskens opprinnelse og farge.
– Definisjonen «miljøkriminalitet» omfatter for politiet totalt 42 lover og forskrifter. Hvordan tenker du vi skal prioritere blant alle disse for å ta de rette sakene?
– Jeg tror ikke vi skal stikke under en stol at det vil være mange kategorier av lovbrudd hvor det går veldig lang tid mellom straffesakene.
– Får vi da et lovtomt rom for disse temaene?
– Dersom ting fungerer etter intensjonen, det vil si at forvaltningen sanksjonerer flere saker selv, så tror jeg ikke vi får noe lovtomt rom. Det kan være bestemmelser i lovgivningen som i praksis ikke forfølges i straffesporet. Det kan jo være at det er det riktige også, jeg ser ikke bort fra det, sier ØKOKRIM-sjefen ettertenksomt.
– Prioriteringen vår baserer seg på trussel-vurderingen, som fremhever hva vi mener er de største miljøtruslene, helt konkret. Sakene vi velger å behandle, skal ha en tydelig forankring i den.
Det er nok likevel en del miljøtrusler som utvilsomt er viktige, men som kanskje ikke når helt opp på skalaen til den nasjonale trussel-vurderingen.
– Prioriteringen vår baserer seg på trusselvurderingen.
– Kan du nevne et saksfelt som ikke er med i trusselvurderingen?
– Ja, et eksempel er truede dyrearter. Jeg ser ikke bort fra at vi må forfølge noen slike
saker også, selv om de ikke står på ti-på-topplisten.
Jeg tenker derfor at det også er viktig å ikke alltid se seg helt blind på trusselvurderingen, men vi må ikke glemme at den skal være som en klar rød tråd i det vi foretar oss. Nå er riktignok trusselvurderingene om miljø ganske omfattende, så jeg tror ikke vi blir arbeidsledige, avslutter Lønseth med smil.
– Når vi nå skal jobbe mer med forebygging og etterretning, hvordan tenker du at vi som etat skal bli målt? Det har jo vært veldig pedagogisk å bli målt på antall etterforskede saker og domfellelser.
– Jeg er helt enig i at nettopp det er et dilemma, og jeg synes ikke måleparameterne våre i dag er gode nok.
Lønseth understreker sterkt behovet for måleparametere som viser tid og ressurser politiet har brukt på hovedstrategien sin: forebygging.
Hvis man ikke har gode måleparametre for arbeid med forebygging og etterretning, så henger ikke det sammen med at disse metodene skal være politiets viktige verktøy.
Der tror jeg vi fortsatt har en vei å gå.
– ØKOKRIM har bidratt betydelig til den foreliggende stortingsmeldingen om miljøkriminalitet (Meld-St 19 (2019–2020) – Miljøkriminalitet). Hvilken betydning tror du den vil kunne få for den praktiske bekjempelsen av miljøkriminalitet, både ved ØKOKRIM og i politiet for øvrig?
– Jeg tror den fokuserer på tema som kanskje kan gi politikerne større forståelse for utfordringene som følger med miljøkriminaliteten. Det kan igjen påvirke hvordan vi får både ressurser og gehør for våre syn. Jeg tenker at meldingen samlet tegner et større bilde av miljøkriminaliteten, og slik sett bidrar til at det går riktig vei.
(…) litt mer lettbeinte i organiseringen, vi må bli mer ekstroverte og tenke forebygging og etterretning.
– Hvis man leser stortingsmeldingen, finner man ikke så mange konkrete løfter om ressurssetting. Er det fare for at meldingen kan bli en festtale?
– Det er alltid fare for at stortingsmeldinger kan bli festtaler, så lenge de ikke skisserer konkrete tiltak. Det er jo klart at stortingsmeldinger som ofte bruker ord av typen «styrke» og «forbedre» uten å komme med noe mer konkret, står i fare for å bli festtaler, spesielt i en tid der budsjettene blir stadig strammere.
Men når det er sagt, så er jo det at miljøkriminaliteten får oppmerksomhet, veldig bra. At tema fra stortingsmeldingen med direkte betydning for vårt arbeid drøftes i ulike fora, det tror jeg bidrar til å gjøre situasjonen vår bedre – selv om det ikke skulle komme noen ressurser i den andre enden.
– Du nevnte tidligere at vi har fått fagforvalteransvaret for våre tema, men at det ikke omfatter en direktivmyndighet overfor distriktene.
På hvilken måte skal vi utøve dette ansvaret i praksis?
– Dette er nok spørsmål som vi må besvare underveis, men som jeg ikke har fasiten på nå.
Jeg tror fagforvalteransvaret omfatter så mangt. Det er faglig veiledning på generelt nivå, men også spesifikk veiledning på straffesaksnivå. Veiledningen fra oss kan jo skje på regelmessige møter og seminarer eller ved konsultativ bistand i et politidistrikts behandling av et tema eller helt konkret bistand til en etterforsker i behandlingen av en straffesak.
– Norge har nå blitt medlem av Sikkerhetsrådet i FN, og samtidig står klima og miljø stadig øverst på agendaen i global sammenheng. Kommer Norges engasjement til å ha noen betydning for ØKOKRIMs arbeid? Miljøkrim er jo ofte forbundet med grensekryssende kriminalitet og globale trusler.
– Det er interessant at du spør, for jeg har drøftet det temaet med Politidirektoratet. Og ikke bare for miljøet sin del, men også om Politidirektoratet har vært i dialog med Utenriksdepartementet i kjølvannet av at vi nå går inn i Sikkerhetsrådet, og hvorvidt det vil ha betydning for norsk politi og påtalemyndighet. Jeg er kjent med at Politidirektoratet er i dialog med Utenriksdepartementet om strategiene Norge har for setet i Sikkerhetsrådet – så for øyeblikket er svaret mitt at det vet jeg ikke. Men jeg er som nevnt kjent med, og har tatt opp, problemstillingen. Dersom vi skulle få tilført ressurser, er jeg positiv til at vi bidrar på et internasjonalt nivå for å bedre bekjempelsen av miljøkriminalitet. Som du sier, handler dette veldig ofte om internasjonale spørsmål, og ikke bare om nasjonale trusler.
– Hva vil du med ØKOKRIM? Hvor går veien videre?
– Jeg tror det er viktig at vi ser på organiseringen vår, for den er ikke nødvendigvis helt hensiktsmessig i dag. Det var jo igangsatt en OU-prosess før jeg tiltrådte, så den viderefører jeg.
Eventuelle organisatoriske endringer gjøres for at vi skal kunne bli mer effektive, holde høyere kvalitet og styrke oss ytterligere i det vi driver med. Min agenda er at vi skal bli et enda sterkere ØKOKRIM, og i større grad være i stand til å håndtere både tradisjonelle oppgaver og de stadige tilleggsoppgavene vi blir tildelt.
Vi har fått flere oppgaver, og da må vi være organisert slik at vi håndterer dem på en god måte. Det handler om organisering, det handler om kompetanse, og det handler om kapasitet.
Min målsetning er derfor å utvikle ØKOKRIM til både å håndtere det opprinnelige mandatet og være relevant for de nye oppgavene som kommer, i tråd med både utviklingen av norsk politi generelt og samfunnsutviklingen.
Som en forlengelse av det har jeg sagt at vi må bli litt mer lettbeinte i organiseringen, vi må bli mer ekstroverte og vi må tenke forebygging og etterretning.